Ale vuollán fal!

I boka for­teller for­fatter Elin Sandvik hvor­dan det er å få beskjed om at hun har kreft. Det første som slo henne, var sinne, der­etter for­tvil­else, men mest av alt døds­angst. Ikke angst for selve døden, men angst for å etter­late sine kjære. Man blir også vel­dig sår­bar og føl­som. Og man gråter også oftere fordi man tror at alt man gjør og opp­lever, er for siste gang.

For Elin var det svært vik­tig å skrive dag­bok om alle hend­elser og opp­lev­elser, og slik ble tekst­ene til ei bok. I boka skriver hun om hva hun opp­levde på syke­huset og hjemme. Hva hun maktet og ikke maktet, og hvor­dan det var å bli syk og der­etter frisk igjen. Hun beskriver også hva som er vik­tig for at man ikke skal miste håpet. I boka frem­hever hun også vik­tig­heten av å ha noen ved sin side når man blir syk.